Boom, like that

Wham, og der!

Der satt eg plutselig aleine i leiligheten, og skjønte omtrent ikkje kva som hadde skjedd. Klokka var nesten to på natta, og ingen ville svare på mine telefonsamtaler. Mor plukka til slutt opp telefonen, og eg hulka inn kva som var skjedd, og fekk roa meg kraftig ned i løpet av den samtalen.

I grunn var det ikkje så veldig overraskande, forholdet hadde skranta lenge, og den gnisten som burde ha vert der, hadde nok dødd stille ut utan at vi hadde turt å fortelle den andre at den faktisk var død. Kanskje i redsel for kva som venta, redsel for bli såra, eller aller verst: Såre den andre.

Eg pustar lettare no, det gneg mindre i sjela, så eg har ingen tvil: Det var virkelig det riktige.

"I ended a relationship that wasn't meant to be -- something that deep down I knew all along, but disregarded for a number of reasons I'm still trying to understand." (Rohwen)

Det er kanskje ikkje så veldig mykje å sei. Faktisk. Rohwen sin setning summerer det opp så fint. Det var ikkje meininga at det skulle bli oss, og det er ikkje så mykje å gruble over. Så no.
Sjå framover.
Pust djupt.
Gi gass.